Enda mer morsomt: Richie the Cat fikk onsdag 3.juli en helsides feature-reportasje i lokalavisen for Kristiansund og hele Nordmøre, nemlig Tidens Krav. I tillegg med referanse på selveste front page. Yiu-huuuuu!
onsdag 3. juli 2013
Update
Spørsmål og svar er oppdatert!
Enda mer morsomt: Richie the Cat fikk onsdag 3.juli en helsides feature-reportasje i lokalavisen for Kristiansund og hele Nordmøre, nemlig Tidens Krav. I tillegg med referanse på selveste front page. Yiu-huuuuu!
Enda mer morsomt: Richie the Cat fikk onsdag 3.juli en helsides feature-reportasje i lokalavisen for Kristiansund og hele Nordmøre, nemlig Tidens Krav. I tillegg med referanse på selveste front page. Yiu-huuuuu!
mandag 1. juli 2013
Epilog
I dag er det dagen derpå. Virkelig, altså. Det vil si: I mer enn én betydning. Men dagen etter dagen i går er jo alltid dagen derpå. Og sånn kan det gå når man er ute og sykler.
Så skal vi la ordspillene ligge med det.
Tusen takk til Ingvald og ansatte på Smia Fiskerestaurant som gjorde ankomsten til Kristiansund så utrolig hyggelig. Dere er rett og slett best! Fortsatt god sommer.
Jeg har hatt privilegiet å sykle noen av de vakreste vegstrekningene i landet vårt. Vært midt blant stupbratte fjell, dype fjorder og frodige daler. Jeg sier det like frem: jeg har nytt hver meter av vegen. Og alt det spektakulære i naturen rundt meg.
De aller fleste som drar på skikkelig langtur med sykkel, gjør Norge på langs. Det er nesten gått inflasjon i det. Sikkert fint, men big deal? Neppe. Min visjon var å gjøre noe litt annerledes. Og det føler jeg at jeg har gjort. Samtidig har jeg opplevd mer på én tur på sykkel, enn jeg føler man kanskje gjør på 10 turer med bil. For ikke å snakke om bak et bussvindu. Det har noe med å være på vei, men samtidig være i tiden. Ikke bare skulle fra A til B, men skulle leve og sanse alt derimellom.
Den verste fienden du har bor i deg selv, heter det. Og det er sant. Alt for mange mennesker lider av det man kan kalle vondt i viljen. En iboende og fundamental latskap som hindrer en i å komme seg opp av sofaen og ut i livet. Det sitter en liten Gremlin på skulderen til oss alle, som hele tiden forteller oss at vi ikke skal gjøre ting, at ting er farlig eller skummelt eller slitsomt eller tungt eller vanskelig. Det er viktig å prøve å kaste av seg denne Gremlin'en. Jeg har forsøkt. Og jeg har klart det. I hvert fall for en stund. Jeg sier ikke at en lang sykkeltur er løsningen på alt for alle. Men det kan være én av mange.
Noen tips til deg som kanskje bærer på samme drømmen om bare å sykle av gårde:
Beregn noen ekstra dager. Det er ikke morsomt med striregn og lave temperaturer. Eller ømme og stive muskler. Kanskje det kan være godt med en hviledag eller to innomellom. Selv trengte jeg ingen. Hemmligheten var rolig sykling og stort sett tørt vær. Jeg føler at jeg nesten bare kunne fortsatt og fortsatt. Jeg dro faktisk på tur med 20 gel i styreveska, men kom fram med 8 igjen. Det sier det meste.
Husk å spise og drikke - hele tiden. Det er utrolig viktig å få i seg næring underveis. Det gir styrke.
Vær positiv. Det er noe som heter at "det går alltid et tog", og det er i grunnen sant (det går forøvrig både buss og tog også). Er du åpen og positiv når du møter folk, vil du i 99% av tilfellene bli møtt av det samme tilbake. Står du hjelpeløs på fjellet i striregn - fortvil ikke. Det kommer alltids en bobil...:-)
Jeg trodde, og tror fortsatt at selskap er best. Det vil si å sykle to eller flere sammen. Men det er én gedigen fordel med å sykle alene: Du kjører helt i ditt eget tempo, og stopper akkurat når du selv vil.
Et par tips på sykkelsiden:
Glem sykkel med dempegaffel. Du har over hodet ingen bruk for det, og det drar bare på seg vekt.
Vesker på forhjulet, såkalte frontvesker: Det ser jo ganske fint ut, men ærlig talt, hvor mye trenger du å ha med deg egentlig? Unødvendig, etter min oppfatning, det drar bare på seg vekt
Sykkeltilhenger: Jeg ser ikke helt vitsen. Jeg har hatt utmerket stabilitet og mye lavere vekt på veskene enn en tilhenger vil innebære alene.
Det viktigste jeg har hatt med: termos (med kaffe). Og papptallerken. Og så har jeg vært helt avhengig av mine gode barends på styret. (men du trenger ikke digre bøyler, som jeg har sett noen bruker, vekt igjen.)
Alle de andre tingene får jeg svare på hvis du spør. Ellers blir denne epilogen altfor lang.
Noen har rukket å spørre meg om jeg ikke er "kurert" nå. Langt derifra. Neste år leker jeg allerede med tanken på den mye omtalte Kystriksveien, riksvei 17, extended version selvsagt. Det betyr innlagt vill øyhopping på Helgelandskysten. Den turen lurer jeg jammen på om ikke starter i Kristiansund!
Vel, nå er det over for denne gang. Det har vært morsomt å skrive blogg. Måtte le av svaret til min gamle mor da jeg fortalte at jeg skulle skrive blogg om turen: -Oj, det blir dyrt!
Tusen takk til alle som har støttet meg og som har lest og fulgt bloggen. Dere har vært en stor inspirasjonskilde.
Jeg avslutter som Johnny Cash brukte å gjøre etter sine konserter:
This is not goodbye, it's just good night, and I'll see you soon.
Sjalabais!
Ærbødigst,
Richard Wiik
(Richie the Cat)
Så skal vi la ordspillene ligge med det.
Tusen takk til Ingvald og ansatte på Smia Fiskerestaurant som gjorde ankomsten til Kristiansund så utrolig hyggelig. Dere er rett og slett best! Fortsatt god sommer.
Jeg har hatt privilegiet å sykle noen av de vakreste vegstrekningene i landet vårt. Vært midt blant stupbratte fjell, dype fjorder og frodige daler. Jeg sier det like frem: jeg har nytt hver meter av vegen. Og alt det spektakulære i naturen rundt meg.
De aller fleste som drar på skikkelig langtur med sykkel, gjør Norge på langs. Det er nesten gått inflasjon i det. Sikkert fint, men big deal? Neppe. Min visjon var å gjøre noe litt annerledes. Og det føler jeg at jeg har gjort. Samtidig har jeg opplevd mer på én tur på sykkel, enn jeg føler man kanskje gjør på 10 turer med bil. For ikke å snakke om bak et bussvindu. Det har noe med å være på vei, men samtidig være i tiden. Ikke bare skulle fra A til B, men skulle leve og sanse alt derimellom.
Den verste fienden du har bor i deg selv, heter det. Og det er sant. Alt for mange mennesker lider av det man kan kalle vondt i viljen. En iboende og fundamental latskap som hindrer en i å komme seg opp av sofaen og ut i livet. Det sitter en liten Gremlin på skulderen til oss alle, som hele tiden forteller oss at vi ikke skal gjøre ting, at ting er farlig eller skummelt eller slitsomt eller tungt eller vanskelig. Det er viktig å prøve å kaste av seg denne Gremlin'en. Jeg har forsøkt. Og jeg har klart det. I hvert fall for en stund. Jeg sier ikke at en lang sykkeltur er løsningen på alt for alle. Men det kan være én av mange.
Noen tips til deg som kanskje bærer på samme drømmen om bare å sykle av gårde:
Beregn noen ekstra dager. Det er ikke morsomt med striregn og lave temperaturer. Eller ømme og stive muskler. Kanskje det kan være godt med en hviledag eller to innomellom. Selv trengte jeg ingen. Hemmligheten var rolig sykling og stort sett tørt vær. Jeg føler at jeg nesten bare kunne fortsatt og fortsatt. Jeg dro faktisk på tur med 20 gel i styreveska, men kom fram med 8 igjen. Det sier det meste.
Husk å spise og drikke - hele tiden. Det er utrolig viktig å få i seg næring underveis. Det gir styrke.
Vær positiv. Det er noe som heter at "det går alltid et tog", og det er i grunnen sant (det går forøvrig både buss og tog også). Er du åpen og positiv når du møter folk, vil du i 99% av tilfellene bli møtt av det samme tilbake. Står du hjelpeløs på fjellet i striregn - fortvil ikke. Det kommer alltids en bobil...:-)
Jeg trodde, og tror fortsatt at selskap er best. Det vil si å sykle to eller flere sammen. Men det er én gedigen fordel med å sykle alene: Du kjører helt i ditt eget tempo, og stopper akkurat når du selv vil.
Et par tips på sykkelsiden:
Glem sykkel med dempegaffel. Du har over hodet ingen bruk for det, og det drar bare på seg vekt.
Vesker på forhjulet, såkalte frontvesker: Det ser jo ganske fint ut, men ærlig talt, hvor mye trenger du å ha med deg egentlig? Unødvendig, etter min oppfatning, det drar bare på seg vekt
Sykkeltilhenger: Jeg ser ikke helt vitsen. Jeg har hatt utmerket stabilitet og mye lavere vekt på veskene enn en tilhenger vil innebære alene.
Det viktigste jeg har hatt med: termos (med kaffe). Og papptallerken. Og så har jeg vært helt avhengig av mine gode barends på styret. (men du trenger ikke digre bøyler, som jeg har sett noen bruker, vekt igjen.)
Alle de andre tingene får jeg svare på hvis du spør. Ellers blir denne epilogen altfor lang.
Noen har rukket å spørre meg om jeg ikke er "kurert" nå. Langt derifra. Neste år leker jeg allerede med tanken på den mye omtalte Kystriksveien, riksvei 17, extended version selvsagt. Det betyr innlagt vill øyhopping på Helgelandskysten. Den turen lurer jeg jammen på om ikke starter i Kristiansund!
Vel, nå er det over for denne gang. Det har vært morsomt å skrive blogg. Måtte le av svaret til min gamle mor da jeg fortalte at jeg skulle skrive blogg om turen: -Oj, det blir dyrt!
Tusen takk til alle som har støttet meg og som har lest og fulgt bloggen. Dere har vært en stor inspirasjonskilde.
Jeg avslutter som Johnny Cash brukte å gjøre etter sine konserter:
This is not goodbye, it's just good night, and I'll see you soon.
Sjalabais!
Ærbødigst,
Richard Wiik
(Richie the Cat)
Abonner på:
Innlegg (Atom)