Les MER her:
http://richiethecat2014.blogspot.no
http://richiethecat2015.blogspot.no
http;//richiethecat2016.blogspot.no
http://richiethecat2017.blogspot.no
http://richiethecat2018.blogspot.no
http://richiethecat2019.blogspot.no
søndag 28. september 2014
Historien videre
Richie the Cat har fortsatt på tur!
Les MER her:
http://richiethecat2014.blogspot.no
http://richiethecat2015.blogspot.no
http;//richiethecat2016.blogspot.no
http://richiethecat2017.blogspot.no
http://richiethecat2018.blogspot.no
http://richiethecat2019.blogspot.no
Les MER her:
http://richiethecat2014.blogspot.no
http://richiethecat2015.blogspot.no
http;//richiethecat2016.blogspot.no
http://richiethecat2017.blogspot.no
http://richiethecat2018.blogspot.no
http://richiethecat2019.blogspot.no
onsdag 3. juli 2013
Update
Spørsmål og svar er oppdatert!
Enda mer morsomt: Richie the Cat fikk onsdag 3.juli en helsides feature-reportasje i lokalavisen for Kristiansund og hele Nordmøre, nemlig Tidens Krav. I tillegg med referanse på selveste front page. Yiu-huuuuu!
Enda mer morsomt: Richie the Cat fikk onsdag 3.juli en helsides feature-reportasje i lokalavisen for Kristiansund og hele Nordmøre, nemlig Tidens Krav. I tillegg med referanse på selveste front page. Yiu-huuuuu!
mandag 1. juli 2013
Epilog
I dag er det dagen derpå. Virkelig, altså. Det vil si: I mer enn én betydning. Men dagen etter dagen i går er jo alltid dagen derpå. Og sånn kan det gå når man er ute og sykler.
Så skal vi la ordspillene ligge med det.
Tusen takk til Ingvald og ansatte på Smia Fiskerestaurant som gjorde ankomsten til Kristiansund så utrolig hyggelig. Dere er rett og slett best! Fortsatt god sommer.
Jeg har hatt privilegiet å sykle noen av de vakreste vegstrekningene i landet vårt. Vært midt blant stupbratte fjell, dype fjorder og frodige daler. Jeg sier det like frem: jeg har nytt hver meter av vegen. Og alt det spektakulære i naturen rundt meg.
De aller fleste som drar på skikkelig langtur med sykkel, gjør Norge på langs. Det er nesten gått inflasjon i det. Sikkert fint, men big deal? Neppe. Min visjon var å gjøre noe litt annerledes. Og det føler jeg at jeg har gjort. Samtidig har jeg opplevd mer på én tur på sykkel, enn jeg føler man kanskje gjør på 10 turer med bil. For ikke å snakke om bak et bussvindu. Det har noe med å være på vei, men samtidig være i tiden. Ikke bare skulle fra A til B, men skulle leve og sanse alt derimellom.
Den verste fienden du har bor i deg selv, heter det. Og det er sant. Alt for mange mennesker lider av det man kan kalle vondt i viljen. En iboende og fundamental latskap som hindrer en i å komme seg opp av sofaen og ut i livet. Det sitter en liten Gremlin på skulderen til oss alle, som hele tiden forteller oss at vi ikke skal gjøre ting, at ting er farlig eller skummelt eller slitsomt eller tungt eller vanskelig. Det er viktig å prøve å kaste av seg denne Gremlin'en. Jeg har forsøkt. Og jeg har klart det. I hvert fall for en stund. Jeg sier ikke at en lang sykkeltur er løsningen på alt for alle. Men det kan være én av mange.
Noen tips til deg som kanskje bærer på samme drømmen om bare å sykle av gårde:
Beregn noen ekstra dager. Det er ikke morsomt med striregn og lave temperaturer. Eller ømme og stive muskler. Kanskje det kan være godt med en hviledag eller to innomellom. Selv trengte jeg ingen. Hemmligheten var rolig sykling og stort sett tørt vær. Jeg føler at jeg nesten bare kunne fortsatt og fortsatt. Jeg dro faktisk på tur med 20 gel i styreveska, men kom fram med 8 igjen. Det sier det meste.
Husk å spise og drikke - hele tiden. Det er utrolig viktig å få i seg næring underveis. Det gir styrke.
Vær positiv. Det er noe som heter at "det går alltid et tog", og det er i grunnen sant (det går forøvrig både buss og tog også). Er du åpen og positiv når du møter folk, vil du i 99% av tilfellene bli møtt av det samme tilbake. Står du hjelpeløs på fjellet i striregn - fortvil ikke. Det kommer alltids en bobil...:-)
Jeg trodde, og tror fortsatt at selskap er best. Det vil si å sykle to eller flere sammen. Men det er én gedigen fordel med å sykle alene: Du kjører helt i ditt eget tempo, og stopper akkurat når du selv vil.
Et par tips på sykkelsiden:
Glem sykkel med dempegaffel. Du har over hodet ingen bruk for det, og det drar bare på seg vekt.
Vesker på forhjulet, såkalte frontvesker: Det ser jo ganske fint ut, men ærlig talt, hvor mye trenger du å ha med deg egentlig? Unødvendig, etter min oppfatning, det drar bare på seg vekt
Sykkeltilhenger: Jeg ser ikke helt vitsen. Jeg har hatt utmerket stabilitet og mye lavere vekt på veskene enn en tilhenger vil innebære alene.
Det viktigste jeg har hatt med: termos (med kaffe). Og papptallerken. Og så har jeg vært helt avhengig av mine gode barends på styret. (men du trenger ikke digre bøyler, som jeg har sett noen bruker, vekt igjen.)
Alle de andre tingene får jeg svare på hvis du spør. Ellers blir denne epilogen altfor lang.
Noen har rukket å spørre meg om jeg ikke er "kurert" nå. Langt derifra. Neste år leker jeg allerede med tanken på den mye omtalte Kystriksveien, riksvei 17, extended version selvsagt. Det betyr innlagt vill øyhopping på Helgelandskysten. Den turen lurer jeg jammen på om ikke starter i Kristiansund!
Vel, nå er det over for denne gang. Det har vært morsomt å skrive blogg. Måtte le av svaret til min gamle mor da jeg fortalte at jeg skulle skrive blogg om turen: -Oj, det blir dyrt!
Tusen takk til alle som har støttet meg og som har lest og fulgt bloggen. Dere har vært en stor inspirasjonskilde.
Jeg avslutter som Johnny Cash brukte å gjøre etter sine konserter:
This is not goodbye, it's just good night, and I'll see you soon.
Sjalabais!
Ærbødigst,
Richard Wiik
(Richie the Cat)
Så skal vi la ordspillene ligge med det.
Tusen takk til Ingvald og ansatte på Smia Fiskerestaurant som gjorde ankomsten til Kristiansund så utrolig hyggelig. Dere er rett og slett best! Fortsatt god sommer.
Jeg har hatt privilegiet å sykle noen av de vakreste vegstrekningene i landet vårt. Vært midt blant stupbratte fjell, dype fjorder og frodige daler. Jeg sier det like frem: jeg har nytt hver meter av vegen. Og alt det spektakulære i naturen rundt meg.
De aller fleste som drar på skikkelig langtur med sykkel, gjør Norge på langs. Det er nesten gått inflasjon i det. Sikkert fint, men big deal? Neppe. Min visjon var å gjøre noe litt annerledes. Og det føler jeg at jeg har gjort. Samtidig har jeg opplevd mer på én tur på sykkel, enn jeg føler man kanskje gjør på 10 turer med bil. For ikke å snakke om bak et bussvindu. Det har noe med å være på vei, men samtidig være i tiden. Ikke bare skulle fra A til B, men skulle leve og sanse alt derimellom.
Den verste fienden du har bor i deg selv, heter det. Og det er sant. Alt for mange mennesker lider av det man kan kalle vondt i viljen. En iboende og fundamental latskap som hindrer en i å komme seg opp av sofaen og ut i livet. Det sitter en liten Gremlin på skulderen til oss alle, som hele tiden forteller oss at vi ikke skal gjøre ting, at ting er farlig eller skummelt eller slitsomt eller tungt eller vanskelig. Det er viktig å prøve å kaste av seg denne Gremlin'en. Jeg har forsøkt. Og jeg har klart det. I hvert fall for en stund. Jeg sier ikke at en lang sykkeltur er løsningen på alt for alle. Men det kan være én av mange.
Noen tips til deg som kanskje bærer på samme drømmen om bare å sykle av gårde:
Beregn noen ekstra dager. Det er ikke morsomt med striregn og lave temperaturer. Eller ømme og stive muskler. Kanskje det kan være godt med en hviledag eller to innomellom. Selv trengte jeg ingen. Hemmligheten var rolig sykling og stort sett tørt vær. Jeg føler at jeg nesten bare kunne fortsatt og fortsatt. Jeg dro faktisk på tur med 20 gel i styreveska, men kom fram med 8 igjen. Det sier det meste.
Husk å spise og drikke - hele tiden. Det er utrolig viktig å få i seg næring underveis. Det gir styrke.
Vær positiv. Det er noe som heter at "det går alltid et tog", og det er i grunnen sant (det går forøvrig både buss og tog også). Er du åpen og positiv når du møter folk, vil du i 99% av tilfellene bli møtt av det samme tilbake. Står du hjelpeløs på fjellet i striregn - fortvil ikke. Det kommer alltids en bobil...:-)
Jeg trodde, og tror fortsatt at selskap er best. Det vil si å sykle to eller flere sammen. Men det er én gedigen fordel med å sykle alene: Du kjører helt i ditt eget tempo, og stopper akkurat når du selv vil.
Et par tips på sykkelsiden:
Glem sykkel med dempegaffel. Du har over hodet ingen bruk for det, og det drar bare på seg vekt.
Vesker på forhjulet, såkalte frontvesker: Det ser jo ganske fint ut, men ærlig talt, hvor mye trenger du å ha med deg egentlig? Unødvendig, etter min oppfatning, det drar bare på seg vekt
Sykkeltilhenger: Jeg ser ikke helt vitsen. Jeg har hatt utmerket stabilitet og mye lavere vekt på veskene enn en tilhenger vil innebære alene.
Det viktigste jeg har hatt med: termos (med kaffe). Og papptallerken. Og så har jeg vært helt avhengig av mine gode barends på styret. (men du trenger ikke digre bøyler, som jeg har sett noen bruker, vekt igjen.)
Alle de andre tingene får jeg svare på hvis du spør. Ellers blir denne epilogen altfor lang.
Noen har rukket å spørre meg om jeg ikke er "kurert" nå. Langt derifra. Neste år leker jeg allerede med tanken på den mye omtalte Kystriksveien, riksvei 17, extended version selvsagt. Det betyr innlagt vill øyhopping på Helgelandskysten. Den turen lurer jeg jammen på om ikke starter i Kristiansund!
Vel, nå er det over for denne gang. Det har vært morsomt å skrive blogg. Måtte le av svaret til min gamle mor da jeg fortalte at jeg skulle skrive blogg om turen: -Oj, det blir dyrt!
Tusen takk til alle som har støttet meg og som har lest og fulgt bloggen. Dere har vært en stor inspirasjonskilde.
Jeg avslutter som Johnny Cash brukte å gjøre etter sine konserter:
This is not goodbye, it's just good night, and I'll see you soon.
Sjalabais!
Ærbødigst,
Richard Wiik
(Richie the Cat)
søndag 30. juni 2013
Kronen på verket
Eller ringen er sluttet. Det er ikke alltid drømmer går i oppfyllelse. Men en av mine gjorde det i dag. Jeg våknet til et Nordvestlandet badet i solskinn. Det var nesten vindstille. Hav, holmer og skjær. Og det som er kåret til Norges vakreste veistrekning foran meg. Drøye 70 nydelige kilometer. En langveisfarende og hans sykkel. Det kunne ikke blitt en bedre finale. Tiden burde ha stått stille.
Først tusen takk til Marianne og Mia på PlusCamp Bud for all gjestfrihet. Fortsatt god sommer til dere!
Etter en kort stopp på Ergan ved Bud, der det tidligere omtalte riksmøtet foregikk i 1533, og som senere ble et kystfort og opplevelsessenter, var det bare å trille i vei.
Jeg gjorde en stopp i Hustadvika, der kong Øystein Magnusson etter sigende ble begravet for temmelig nøyaktig 890 år siden. Han var sønn av Magnus Berføtt og halvbror til selveste Sigurd Jorsalfar den godeste Øystein.
Jeg skal innrømme at det ble en del sikksakk-kjøring bortetter vegen, av pur glede. For mens bilene og bobilene og motorsyklistene for gjennom Atlanterhavsveien i 50-60, gjorde syklisten det i 15. Gjett hvem som nøt mest.
Resten er ikke så mye å si om, bildene taler for seg. Rett før ankomst Kristiansund stuper den relativt nyåpnede Averøytunnelen ned under fjorden, en strekning forbudt for syklende, så her måtte jeg pent vente på bussen.
Nå er jeg vel fremme. Og det er tid for å kose seg litt. Og når man skal kose seg i Kristiansund er det en ting man bare ikke kommer utenom: Et besøk på den legendariske fiskerestauranten Smia.
Ikke bare fylkes beste, men sannsynligvis en av landets beste fiskerestauranter. Bacalaoen her i "klippfiskbyen" er av en annen verden der, og stedet trakterer folket med ypperlig kokkekunst blant annet basert på den eksklusive klippfisken.
En middag på Smia fiskerestaurant er nesten som et påbud å regne i Kristiansund. Og gjett hvor jeg skal nyte kvelden!
I morgen skrives selve epilogen, oppsummeringen med de filosofiske betraktningene som hører med etter en slik opplevelse. Kanskje den også vil inneholde enkelte kontroversielle synspunkter på det å pakke en sykkel for såkalt long haul trekking, og ikke minst, hva slags sykkel man bør bruke? Følg med!
Først tusen takk til Marianne og Mia på PlusCamp Bud for all gjestfrihet. Fortsatt god sommer til dere!
Etter en kort stopp på Ergan ved Bud, der det tidligere omtalte riksmøtet foregikk i 1533, og som senere ble et kystfort og opplevelsessenter, var det bare å trille i vei.
Jeg gjorde en stopp i Hustadvika, der kong Øystein Magnusson etter sigende ble begravet for temmelig nøyaktig 890 år siden. Han var sønn av Magnus Berføtt og halvbror til selveste Sigurd Jorsalfar den godeste Øystein.
Jeg skal innrømme at det ble en del sikksakk-kjøring bortetter vegen, av pur glede. For mens bilene og bobilene og motorsyklistene for gjennom Atlanterhavsveien i 50-60, gjorde syklisten det i 15. Gjett hvem som nøt mest.
Resten er ikke så mye å si om, bildene taler for seg. Rett før ankomst Kristiansund stuper den relativt nyåpnede Averøytunnelen ned under fjorden, en strekning forbudt for syklende, så her måtte jeg pent vente på bussen.
Nå er jeg vel fremme. Og det er tid for å kose seg litt. Og når man skal kose seg i Kristiansund er det en ting man bare ikke kommer utenom: Et besøk på den legendariske fiskerestauranten Smia.
Ikke bare fylkes beste, men sannsynligvis en av landets beste fiskerestauranter. Bacalaoen her i "klippfiskbyen" er av en annen verden der, og stedet trakterer folket med ypperlig kokkekunst blant annet basert på den eksklusive klippfisken.
En middag på Smia fiskerestaurant er nesten som et påbud å regne i Kristiansund. Og gjett hvor jeg skal nyte kvelden!
I morgen skrives selve epilogen, oppsummeringen med de filosofiske betraktningene som hører med etter en slik opplevelse. Kanskje den også vil inneholde enkelte kontroversielle synspunkter på det å pakke en sykkel for såkalt long haul trekking, og ikke minst, hva slags sykkel man bør bruke? Følg med!
 |
| Klar for en kanonavslutning |
 |
| Er jeg kommet til hovedstaden på Maldivene???? |
 |
| Vakre Hustad kirke |
 |
| Det er mange som nyter sommerdagen |
 |
| Atlanterhavsveien! |
 |
| Endelig fremme! |
 |
| Koselige Smia fiskerestaurant |
 |
| Hjemme i Casa di Baillsund |
lørdag 29. juni 2013
Kosetur
Sen avreise, tidlig ankomst. Det kan summere opp dagen da det var kjekt med akkurat en pen liten mellomøkt. Etter regn kommer sol, heter det, og for en gang skyld hadde meterologene rett; det høljet ned i morges. Og mellom regn og sol kommer yr. Og litt vind som rusker. Og til slutt sol, i hvertfall nesten. Før vinden atter løyer.
Sitter nå i et skjærgårds-eldorado på flotte PlusCamp Bud i det gamle fiskeværet ytterst i Fræna kommune. Og har det helt fint.
Siden jeg hadde fått så fin forpleining på Kviltorp Camping, var det helt uproblematisk å avvente mitt farvel med Molde, og heller "stå han av". Været altså. I praksis betydde det å legge avreisen til kl. 11.15, da det så litt lettere ut på himmelen.
Når sant skal sies, var også det litt i tidligste laget. Jeg trodde jeg var ferdig med lange bakker på turen, men måtte nok gjennom et par ganger Sollihøgda, for de som er kjent på de trakter, opp Årølia og helt til Skarstua, der man finner turistsenteret Eventyrlige Skaret. Det regnet fortsatt friskt. Der oppe kunne de lokke med en kopp kaffe og en liten kakebit til kr 59, som jeg høflig takket nei til.
En stor takk til Inger Johanne og Terje på Kviltorp, forresten. En strålende, moderne plass med utmerket beliggehnhet; jeg vet i hvertfall hvor jeg skal husere neste gang jeg skal til Rosenes by.
Etter Elnesvågen, kommunesenteret i Fræna, hadde det dryppet fra seg, og vegen ble tørr. Det skal de ha her ute i Fræna; de er fantastisk flinke med sykkelvei. jeg tror nesten det var sykkelvei omtrent hele veien fra Elnesvågen og ut til Bud.
Så hva skal en si om Bud? I middelalderen var dette faktisk det største stedet i Norge mellom Bergen og Trondheim, så man kan trygt si at tiden har stått stille, og vel så det, med tanke på størrelsen i dag. Erkebiskop Olav Engelbrektsson holdt riksmøte her i år 1533, etter kong Fredrik I sin død.
Og du må nesten være oppvokst her for ikke å bli i det minste litt forelsket. "Kystens perle" er slagordet på suvenir t-skjortene, og "Med havet som nabo" er argumentet i brosjyren, Begge deler må sies å ha mer enn en viss berettigelse. Bud er et sted å bli glad i.
Det gamle fiskeværet er sikkert et værhardt sted. Men ikke i ettermiddag, selvsagt. For her på PlusCamp Bud er det vindstille og lettskyet, og de tilfeldige måkeskrikene bare understreker at dette er et godt sted for såkalt kontemplasjon. Her er uleie av lekre hytter, og muligheter for å leie båt. Fisket er som seg hør og bør tydeligvis helt upåklagelig. En tysker som kom innom resepsjonen kunne berette om hele 16 kg av sorten lange - en anseelig mengde etter mine begreper. Det rekker vel hele veien hjem til Tyskland skulle jeg tro..
Og kontemplasjon er det jammen tid for. For i morgen er dagen for mandelen i grøten, eller rosinen i pølsa kanskje passer bedre. Da skal jeg sykle selveste Atlanterhavsveien, kåret til Norges vakreste vegstrekning. Ikke bare skal jeg sykle de 8 kilometerne fra Vevang til Kårvåg i Averøy kommune, nei da. Jeg skal gjøre The Extended Version, selvsagt, HELE den nasjonale turistveien fra Bud til Kristiansund.
Jeg både gruer og gleder meg til å komme "hjem" til "Baillsund". Men alle eventyr slutter som kjent en gang, oftest med ordene snipp snapp snute. Dette er kanskje ikke en av dem.
Sitter nå i et skjærgårds-eldorado på flotte PlusCamp Bud i det gamle fiskeværet ytterst i Fræna kommune. Og har det helt fint.
Siden jeg hadde fått så fin forpleining på Kviltorp Camping, var det helt uproblematisk å avvente mitt farvel med Molde, og heller "stå han av". Været altså. I praksis betydde det å legge avreisen til kl. 11.15, da det så litt lettere ut på himmelen.
Når sant skal sies, var også det litt i tidligste laget. Jeg trodde jeg var ferdig med lange bakker på turen, men måtte nok gjennom et par ganger Sollihøgda, for de som er kjent på de trakter, opp Årølia og helt til Skarstua, der man finner turistsenteret Eventyrlige Skaret. Det regnet fortsatt friskt. Der oppe kunne de lokke med en kopp kaffe og en liten kakebit til kr 59, som jeg høflig takket nei til.
En stor takk til Inger Johanne og Terje på Kviltorp, forresten. En strålende, moderne plass med utmerket beliggehnhet; jeg vet i hvertfall hvor jeg skal husere neste gang jeg skal til Rosenes by.
Etter Elnesvågen, kommunesenteret i Fræna, hadde det dryppet fra seg, og vegen ble tørr. Det skal de ha her ute i Fræna; de er fantastisk flinke med sykkelvei. jeg tror nesten det var sykkelvei omtrent hele veien fra Elnesvågen og ut til Bud.
Så hva skal en si om Bud? I middelalderen var dette faktisk det største stedet i Norge mellom Bergen og Trondheim, så man kan trygt si at tiden har stått stille, og vel så det, med tanke på størrelsen i dag. Erkebiskop Olav Engelbrektsson holdt riksmøte her i år 1533, etter kong Fredrik I sin død.
Og du må nesten være oppvokst her for ikke å bli i det minste litt forelsket. "Kystens perle" er slagordet på suvenir t-skjortene, og "Med havet som nabo" er argumentet i brosjyren, Begge deler må sies å ha mer enn en viss berettigelse. Bud er et sted å bli glad i.
Det gamle fiskeværet er sikkert et værhardt sted. Men ikke i ettermiddag, selvsagt. For her på PlusCamp Bud er det vindstille og lettskyet, og de tilfeldige måkeskrikene bare understreker at dette er et godt sted for såkalt kontemplasjon. Her er uleie av lekre hytter, og muligheter for å leie båt. Fisket er som seg hør og bør tydeligvis helt upåklagelig. En tysker som kom innom resepsjonen kunne berette om hele 16 kg av sorten lange - en anseelig mengde etter mine begreper. Det rekker vel hele veien hjem til Tyskland skulle jeg tro..
Og kontemplasjon er det jammen tid for. For i morgen er dagen for mandelen i grøten, eller rosinen i pølsa kanskje passer bedre. Da skal jeg sykle selveste Atlanterhavsveien, kåret til Norges vakreste vegstrekning. Ikke bare skal jeg sykle de 8 kilometerne fra Vevang til Kårvåg i Averøy kommune, nei da. Jeg skal gjøre The Extended Version, selvsagt, HELE den nasjonale turistveien fra Bud til Kristiansund.
Jeg både gruer og gleder meg til å komme "hjem" til "Baillsund". Men alle eventyr slutter som kjent en gang, oftest med ordene snipp snapp snute. Dette er kanskje ikke en av dem.
Denne bloggen nærmer seg sin foreløpige ende. Det blir selvsagt en avskjedshilsen fra Kristiansund i morgen, før den store filosofiske oppsummereingen kommer i form av en epilog i overimorgen.
PS: Jeg har tidligere ønsket meg forslag på navn på min følgesvenn, Diamanten. Men navn som Trillesokka holder dessverre ikke, vi må holde veddeløpshester av type kaldblods, og utnavn på bygdejenter, utenfor. Jeg har dog kommet til at Diamanten, på grunn av sitt skjønne ytre og stødige støtte, må være en hun. Navn som Tracy, Sharon eller Vicky vurderes derfor fortsatt, høhø. Noen synspunkter?
 |
| Og oppover bærer det...men riktig vei! |
 |
| Eventyrlige Skaret |
 |
| Over toppen ved Malmfjorden |
 |
| -Å erru bor 'enna? - La mæ ta ræ me te...å la mæ ta ræ me te..Syltevorpa! Te Syltevorpa! |
 |
| Nå er det like før..! |
 |
| Enkle forhold i Fræna |
 |
| Et litt over gjennomsnittlig lite Gudshus.. |
 |
| Takk for opplysningen! |
 |
| Et lite glimt av Bud- som ikke yter stedet full rettferdighet |
 |
| Flotte PlusCamp Bud Camping |
 |
| Frydefull utsikt over fiskeværet |
fredag 28. juni 2013
Mission fulfilled
Ok, jeg skal innrømme det. Etter passerte 60 mil kom den tøffeste dagen i dag, på den syvende etappen. Men belønningen er stor, som det heter. En ny dag med utrolig natur, og så er jeg fortsatt HELT etter skjema, gitt! Har nemlig ankommet Rosenes by Molde, nærmere bestemt den meget classy campingplassen Kviltorp, et par kilometer fra sentrum. Her er både selve stedet og utsikten over Fannefjorden og Romsdalsfjella bare...wow. Her er det jammen godt å ...nettopp: Ta seg en kvil.
Men først og fremst tusen takk til Anders Jørgen på Gjerde Camping ovenfor jordbærbygda Valldal. Det var et riktig koselig opphold hos dere der dere la alt til rette for at jeg skulle ha det bra og få en god start videre. En super campingplass i en utrolig vakker del av Norge. Fortsatt god sommer!
Og nå har jeg altså gjort det. SYKLET Norges mest besøkte turistvei, legendariske Trollstigen, åpent bare noen måneder i året. Veien stod ferdig i 1936, og selve "passet" er på 852 m.o.h.Veien kan kjøres både fra Valldal-siden, som jeg kom, og fra Åndalsnes-siden. Førstnevnte har laaange "smoothe" (som min venn Wuls ville ha uttrykt det) bakker, den andre har en langt kortere, men 10% stigning, opp 11 hårnålssvinger. Akkurat i dag var det bedre med en lang slapp en, enn en kort kjapp en.
Jeg har passert Gudbrandsjuvet, Stigfossen og Tverrelva, trillet ned Isterdalen, og levd midt i det som står på UNESCOs verdensarvliste. Og lyn og torden og regn, som var meldt i går kveld, glimret fullstendig med sitt fravær. Skål for Yr! De påstår at de er så flinke til å melde været, men det må være verdens største bløff. Alle jeg har snakket med, inkludert meg selv, sier både Yr og Storm bommer på 70% av værmeldingene, minst. Selv 17 timer i forveien greier de det ikke. En sak for Forbrukerrådet, tenker nå jeg!
En endeløs rekke av utenlandske turister var selvsagt veldig tilstedeværende på toppen av Trollstigen, der det er en kafe og en suvenirbutikk, alt nybygd og med spennende arkitektur. Men folkehavet gjorde at doene hadde fått kjørt seg, og de innbød ikke akkurat til et besøk.Utsikten er uansett spektakulær.
Vel nede fra herligheten ble det en liten pit-stop i Åndalsnes, før det bar rundt Isfjorden. Både samvirkelag og tiltalende overnattingssteder var few and far between, og dermed syklet jeg like godt til fergeleiet Åfarnes-Sølsnes, og fikk meg en ny dag på fjorden.
Vel over på den andre siden reklamerte de med bare noen mil igjen helt til Molde, og siden været var fint og klokka ikke alt for mye, lot jeg det stå til. En liten velfortjent rast fikk jeg på kjøpet, for å vente på bussen som kunne frakte mann og sykkel gjennom den nesten 3 kilometer lange Fannefjord-tunnelen, som går under fjorden og har utløp rett ved Molde.
Her på Kviltorp, også en NAF-campingplass forresten, er fasilitetene godt over det man vanligvis kan forvente. Et splitter nytt servicebygg, flotte moderne hytter og en fantastisk utsikt over fjorden.
I Molde kan man i hvert fall ikke gjøre så mye bedre valg ut fra en price/perfomance ratio..uansett tid på året.
Nå skal jeg nyte resten av kvelden og lade opp til morgendagen, turens nest siste etappe, ut til det lille fiskeværet Bud.
Men først og fremst tusen takk til Anders Jørgen på Gjerde Camping ovenfor jordbærbygda Valldal. Det var et riktig koselig opphold hos dere der dere la alt til rette for at jeg skulle ha det bra og få en god start videre. En super campingplass i en utrolig vakker del av Norge. Fortsatt god sommer!
Og nå har jeg altså gjort det. SYKLET Norges mest besøkte turistvei, legendariske Trollstigen, åpent bare noen måneder i året. Veien stod ferdig i 1936, og selve "passet" er på 852 m.o.h.Veien kan kjøres både fra Valldal-siden, som jeg kom, og fra Åndalsnes-siden. Førstnevnte har laaange "smoothe" (som min venn Wuls ville ha uttrykt det) bakker, den andre har en langt kortere, men 10% stigning, opp 11 hårnålssvinger. Akkurat i dag var det bedre med en lang slapp en, enn en kort kjapp en.
Jeg har passert Gudbrandsjuvet, Stigfossen og Tverrelva, trillet ned Isterdalen, og levd midt i det som står på UNESCOs verdensarvliste. Og lyn og torden og regn, som var meldt i går kveld, glimret fullstendig med sitt fravær. Skål for Yr! De påstår at de er så flinke til å melde været, men det må være verdens største bløff. Alle jeg har snakket med, inkludert meg selv, sier både Yr og Storm bommer på 70% av værmeldingene, minst. Selv 17 timer i forveien greier de det ikke. En sak for Forbrukerrådet, tenker nå jeg!
En endeløs rekke av utenlandske turister var selvsagt veldig tilstedeværende på toppen av Trollstigen, der det er en kafe og en suvenirbutikk, alt nybygd og med spennende arkitektur. Men folkehavet gjorde at doene hadde fått kjørt seg, og de innbød ikke akkurat til et besøk.Utsikten er uansett spektakulær.
Vel nede fra herligheten ble det en liten pit-stop i Åndalsnes, før det bar rundt Isfjorden. Både samvirkelag og tiltalende overnattingssteder var few and far between, og dermed syklet jeg like godt til fergeleiet Åfarnes-Sølsnes, og fikk meg en ny dag på fjorden.
Vel over på den andre siden reklamerte de med bare noen mil igjen helt til Molde, og siden været var fint og klokka ikke alt for mye, lot jeg det stå til. En liten velfortjent rast fikk jeg på kjøpet, for å vente på bussen som kunne frakte mann og sykkel gjennom den nesten 3 kilometer lange Fannefjord-tunnelen, som går under fjorden og har utløp rett ved Molde.
Her på Kviltorp, også en NAF-campingplass forresten, er fasilitetene godt over det man vanligvis kan forvente. Et splitter nytt servicebygg, flotte moderne hytter og en fantastisk utsikt over fjorden.
I Molde kan man i hvert fall ikke gjøre så mye bedre valg ut fra en price/perfomance ratio..uansett tid på året.
Nå skal jeg nyte resten av kvelden og lade opp til morgendagen, turens nest siste etappe, ut til det lille fiskeværet Bud.
 |
| Gudbrandsjuvet. Her boltrer naturkreftene seg. |
 |
| Oppover dalen bærer det |
 |
| Og vegen er vakker.. |
 |
| Summit Trollstigen 852 moh |
 |
| Spektakulær utsikt fra toppen av Trollstigen |
 |
| Been there, done that |
 |
| Ved Stigfossen |
 |
| Åndalsnes med Romsdalsfjella |
 |
| Bolsøya, siste før Molde! |
 |
| Vel i hus på Kviltorp Camping - kan man ha det bedre? |
 |
| Rett etter innsjekk kom det en skur. Men hvem bryr seg :-) |
torsdag 27. juni 2013
Gjennom postkort-Norge til "Base Camp" - i strålende vær
Noen dager vil man helst IKKE glemme. I dag er en sånn dag. Midt blant alle de grå hverdagene må jeg skynde meg å si det, for i morgen er det meldt masse regn og lyn og torden. Men det er sikkert noe de bare sier...Dagen i dag har uansett vært en av de der man ikke har det travelt med å komme seg noen verdens sted. Da det ikke gjelder å sykle raskest mulig, men saktest mulig. Sånn du gjør med 5-åringen på tur. Dagen i dag har handlet om å sykle fra A til B, men mest av alt om det som ligger i mellom. Og som man aldri får med seg i en bil eller på en motorsykkel.
Først takk til Wenche på Dalen Gaard, dere gjorde det så lett der oppe på den fine plassen å ha en lang, lat og deilig morgen. Jeg la merke til at det var fullt hus da jeg dro, og det er jo ikke noe rart. Fortsatt god sommer!
Vegen ned til Geiranger var skikkelig bratt. Jeg vurderte dette utkikksfjellet Dalsnibba, men da måtte jeg ha syklet langt oppover igjen. Alternativt kunne jeg slengt meg på en av turistbussene nede i Geiranger som tilbød turen for 250 kr. De fraktet cruiseturister i et bankende kjør, snakk om lukrativ geskjeft i et område der syklisten kunne boltre seg i panoramabilder - helt gratis.
Jeg gjorde en stopp ved utkikkspunktet Flydalsjuvet.
-Ah, ist das schön, sa en kar fra den tyske turistbussen som stod parkert
-Nein das ist Geirangerfjorden, svarte jeg på min stødigste skoletysk, selvfølgelig på skjemt. Og så lo vi litt begge to. Men jeg er ikke sikker på om han tok spøken.
Nedover hårnålssvingene til Geiranger følte jeg meg som en konge, stående, sakte kjørende og med skrikende bremser selvsagt, så man ble godt hørt og sett av hordene av middelaldrende cruiseturister som svettet seg oppover bakkene for å få litt oversikt. Det var rått parti.
Nede i Geiranger var jeg innom Geiranger Hotell en snartur og snakket med en resepsjonist som ikke kunne et ord norsk, rimelig spesielt synes nå jeg tross alt, før det ble en smule action med sykebil og brannbil og vaktbåt inn fjorden, og til slutt et lite sykehelikopter. En eller annen på det store skipet som lå til kai måtte ha fått i seg for mye Møllers tran eller no´.Helikopterflyver på disse traktene må være en utrolig kul jobb. Det så magnifikt ut da den lille "bien" kom svevende inn fjorden i lav høyde.
Jeg vurderte et tur innom Norsk Fjordsenter, siden jeg hadde vært på Norsk Fjellmuseum dagen før, men lot den rikelige mengde mennesker av alskens nasjonaliteter få styre seg inn på fjordsenteret alene.
Vel, så var det å ta fatt på strekningen Geiranger-Åndalsnes, som i turistbrosjyrene har fått tittelen "The Golden Route of Norway". "Kongen" fikk skikkelig smake pisken i den voldsomt lange og bratte stigningen retning Eidsdal, og var ikke like tøff i trynet. Men med x antall stopp og en gel innabords, tok det i hvert fall slutt omsider, i motsetning til tidligere omtalte Tonsåslinna. En fin oppvarming før Trollstigen, må man kunne si.
Oppe ved utkikkspunktet Ørnesvingen gjorde jeg en stopp, og så det kom busser det stod City Sightseeing på, små røde busser fulle av opplevelsessugne cruiseskip-beboere. Mange av dem var italienere, høyrøstet som italienere kan være (les:entusiastiske) - Que BELLO, eh??
Vel over toppen bar det gjennom vakkert kulturlandskap før jeg kunne trille ned til Eidsdal, der ferga akkurat gikk fra meg. (as if I cared..) Det kom en ny etter bare 20 minutter, og dermed fikk jeg tatt en tur på fjorden også, "hele" kr 27 for mann og sykkel kostet fornøyelsen i det strålende været.
Vel fremme på andre siden gikk det smult de 4 kilometerne bort til Valldal, der dagens varmmat ble inntatt... Sjarmøretappen opp til Gjerde Camping, bare 20 km fra Trollstigen, ble en fornøyelse, med sola varmende i ryggen (ingen jakke og lange ben i dag må vite!)
Her sitter jeg i shorts og t-skjorte ute og skriver, det er varmt og godt og myggfritt, jeg kan høre elva bruse rett nedenfor, og har blitt tatt kjempegodt i mot. Gjerde Camping er en NAF-camping, og det borger for kvalitet. De har også flotte hytter. Er man på disse trakter og skal "gjøre" Trollstigen, finnes det neppe et bedre sted å ha base.
Og i morgen er det sannsynligvis min tur. Jeg er gæern. Eller...kanskje ikke.
Først takk til Wenche på Dalen Gaard, dere gjorde det så lett der oppe på den fine plassen å ha en lang, lat og deilig morgen. Jeg la merke til at det var fullt hus da jeg dro, og det er jo ikke noe rart. Fortsatt god sommer!
Vegen ned til Geiranger var skikkelig bratt. Jeg vurderte dette utkikksfjellet Dalsnibba, men da måtte jeg ha syklet langt oppover igjen. Alternativt kunne jeg slengt meg på en av turistbussene nede i Geiranger som tilbød turen for 250 kr. De fraktet cruiseturister i et bankende kjør, snakk om lukrativ geskjeft i et område der syklisten kunne boltre seg i panoramabilder - helt gratis.
Jeg gjorde en stopp ved utkikkspunktet Flydalsjuvet.
-Ah, ist das schön, sa en kar fra den tyske turistbussen som stod parkert
-Nein das ist Geirangerfjorden, svarte jeg på min stødigste skoletysk, selvfølgelig på skjemt. Og så lo vi litt begge to. Men jeg er ikke sikker på om han tok spøken.
Nedover hårnålssvingene til Geiranger følte jeg meg som en konge, stående, sakte kjørende og med skrikende bremser selvsagt, så man ble godt hørt og sett av hordene av middelaldrende cruiseturister som svettet seg oppover bakkene for å få litt oversikt. Det var rått parti.
Nede i Geiranger var jeg innom Geiranger Hotell en snartur og snakket med en resepsjonist som ikke kunne et ord norsk, rimelig spesielt synes nå jeg tross alt, før det ble en smule action med sykebil og brannbil og vaktbåt inn fjorden, og til slutt et lite sykehelikopter. En eller annen på det store skipet som lå til kai måtte ha fått i seg for mye Møllers tran eller no´.Helikopterflyver på disse traktene må være en utrolig kul jobb. Det så magnifikt ut da den lille "bien" kom svevende inn fjorden i lav høyde.
Jeg vurderte et tur innom Norsk Fjordsenter, siden jeg hadde vært på Norsk Fjellmuseum dagen før, men lot den rikelige mengde mennesker av alskens nasjonaliteter få styre seg inn på fjordsenteret alene.
Vel, så var det å ta fatt på strekningen Geiranger-Åndalsnes, som i turistbrosjyrene har fått tittelen "The Golden Route of Norway". "Kongen" fikk skikkelig smake pisken i den voldsomt lange og bratte stigningen retning Eidsdal, og var ikke like tøff i trynet. Men med x antall stopp og en gel innabords, tok det i hvert fall slutt omsider, i motsetning til tidligere omtalte Tonsåslinna. En fin oppvarming før Trollstigen, må man kunne si.
Oppe ved utkikkspunktet Ørnesvingen gjorde jeg en stopp, og så det kom busser det stod City Sightseeing på, små røde busser fulle av opplevelsessugne cruiseskip-beboere. Mange av dem var italienere, høyrøstet som italienere kan være (les:entusiastiske) - Que BELLO, eh??
Vel over toppen bar det gjennom vakkert kulturlandskap før jeg kunne trille ned til Eidsdal, der ferga akkurat gikk fra meg. (as if I cared..) Det kom en ny etter bare 20 minutter, og dermed fikk jeg tatt en tur på fjorden også, "hele" kr 27 for mann og sykkel kostet fornøyelsen i det strålende været.
Vel fremme på andre siden gikk det smult de 4 kilometerne bort til Valldal, der dagens varmmat ble inntatt... Sjarmøretappen opp til Gjerde Camping, bare 20 km fra Trollstigen, ble en fornøyelse, med sola varmende i ryggen (ingen jakke og lange ben i dag må vite!)
Her sitter jeg i shorts og t-skjorte ute og skriver, det er varmt og godt og myggfritt, jeg kan høre elva bruse rett nedenfor, og har blitt tatt kjempegodt i mot. Gjerde Camping er en NAF-camping, og det borger for kvalitet. De har også flotte hytter. Er man på disse trakter og skal "gjøre" Trollstigen, finnes det neppe et bedre sted å ha base.
Og i morgen er det sannsynligvis min tur. Jeg er gæern. Eller...kanskje ikke.
 |
| En Diamant klar for en tur på fjorden |
 |
| Rett før Valldal. Episk, rett og slett |
 |
| På rett vei i hvert fall! |
 |
| Sjelero på Gjerde Camping |
 |
| En liten rolig stund i alt det vakre |
 |
| Der innerst ligger Geiranger - som "alle" vil besøke.... |
 |
| Geirangerfjorden - sett fra utkikkspunktet Ørrnesvingen |
onsdag 26. juni 2013
Femte etappe - og midt eventyret
Så kunne man tenke seg at den glade langveis-syklist skulle være moden for en lengre pause etter ytterligere 95 km på setet, inkludert en ny tur over høyfjellet. Men nei da, her er formen og humøret fremdeles på topp. Mye takket være de elskelige menneskene på Fossheim i Lom, som ga meg slik en god start på en av de tøffere etappene. Tusen takk til Hanne og hele vertskapet på Fossheim. Det virket å være stor aktivitet på huset, og det forstår jeg godt. Dere er suverene. Fortsatt god sommer!
Nå er jeg ankommet vakre Dalen Gaard noen kilometer overfor Geiranger, og her er alt blitt lagt til rette for at jeg skal ha det godt. Det begynte litt regntungt i morges, men etter en rask tur innom Norsk Fjellmuseum var siste dråpe falt, og dagen har siden vært tørr og fin. Vegen til Skjåk helt nordvest i Oppland fylke var flat og lite trafikkert. Da jeg kjørte inn i tettstedet Skjåk trodde jeg det var et tettsted, men her var intet annet enn en Coop-butikk. Derimot heter kommunesenteret Bismo, noen kilometer lenger bort. Et typisk lite bygdesenter. Så lærte jeg det. Jeg stakk innom den lille sportsbutikken der for å høre om de hadde en vanlig sykkelpumpe med trykkmåler, slik at jeg fikk kontrollmålt dekktrykket. - Nei, vi bruker slekk ein kompressor vi, fikk jeg beskjed om. Jeg lot det være med det...
Strynefjellet neste. Et foruroligende skilt lovet 6% stigning i 26 km. Du tenker kanskje ikke at 6% er den bratteste bakken i verden, men prøv det i 26 km så kan vi snakkes. Med litt bunkring i Bismo viste det seg imidlertid å gå finfint. Det er i motbakke det går oppover, heter det, og det tok seg for alvor opp etter passering av meget flotte Dønfoss Camping.
Jeg hadde en god pause ved seterstølen og den barske fossen ved Billingen, rett ved inngangen til Reinheimen nasjonalpark. Etter hvert flatet det ut, og ved det lange Breidalsvatnet vet man at man er over det verste hva høydemetre angår. Etter hvert deler vegen seg i to, den ene fortsetter til Stryn, og den andre er en Nasjonal Turistveg som går til Geiranger. Denne er spektakulær, rett og slett.
Djupvasshytta, 1030 m.o.h, ligger vakkert til i enden av Djupvatnet, rett før alle hårnålssvingene begynner ned til Geiranger.Her var det snakk om mulig overnatting. For anledningen kunne de imidlertid verken skilte med internett-tilgang, mobildekning eller fungerende telefon, muligens i sammenheng med tåka som hadde begynt å tette seg. Fantastisk herlig! Men litt ukurant for min del. Bloggskriveren blir bare borte fra radaren, liksom. Og nås ikke på mobil heller. Hva ville min gamle mor tro, eller min kjære der hjemme?
Takk til Marcel og Tess på Djupvasshytta for trakteringen av en god kopp kaffe og en skikkelig matbit. Hvilke fantastisk blide, positive og hyggelige mennesker dere er.
Etter noen utrolige utforkjøringer er jeg veldig glad for å ha kommet til Dalen Gaard. Dette er rett og slett en fantastisk fin plass, og igjen er jeg blitt møtt med smil, interesse og imøtekommenhet. Det sies at Geiranger må besøkes av alle vi som bor her i landet. Det er jeg selvsagt enig i. Men skal man velge å bo et sted nede i det turistifiserte sentrum når man finner et sted som dette bare noen kilometer oppe i lia? Selvsagt ikke! Her, ved foten av de høye tinde, blant brusende småfosser ned fra fjellsidene, og med geiter på tunet, har de både fin campingplass, freshe nye hytter og storslagen utsikt.
Jeg registrerer at det på nytt varsles enorme nedbørmengder og oversvømmelser på Østlandet. Så godt da å være her. Ti-hi! I morgen blir det en klart kortere dag hva antall mil angår, selv om også den byr på noen virkelig heftige stigninger. Og så hadde jeg tenkt meg en tur på fjorden. Følg med!
PS: Nesten 6000 treff pr i dag!
Nå er jeg ankommet vakre Dalen Gaard noen kilometer overfor Geiranger, og her er alt blitt lagt til rette for at jeg skal ha det godt. Det begynte litt regntungt i morges, men etter en rask tur innom Norsk Fjellmuseum var siste dråpe falt, og dagen har siden vært tørr og fin. Vegen til Skjåk helt nordvest i Oppland fylke var flat og lite trafikkert. Da jeg kjørte inn i tettstedet Skjåk trodde jeg det var et tettsted, men her var intet annet enn en Coop-butikk. Derimot heter kommunesenteret Bismo, noen kilometer lenger bort. Et typisk lite bygdesenter. Så lærte jeg det. Jeg stakk innom den lille sportsbutikken der for å høre om de hadde en vanlig sykkelpumpe med trykkmåler, slik at jeg fikk kontrollmålt dekktrykket. - Nei, vi bruker slekk ein kompressor vi, fikk jeg beskjed om. Jeg lot det være med det...
Strynefjellet neste. Et foruroligende skilt lovet 6% stigning i 26 km. Du tenker kanskje ikke at 6% er den bratteste bakken i verden, men prøv det i 26 km så kan vi snakkes. Med litt bunkring i Bismo viste det seg imidlertid å gå finfint. Det er i motbakke det går oppover, heter det, og det tok seg for alvor opp etter passering av meget flotte Dønfoss Camping.
Jeg hadde en god pause ved seterstølen og den barske fossen ved Billingen, rett ved inngangen til Reinheimen nasjonalpark. Etter hvert flatet det ut, og ved det lange Breidalsvatnet vet man at man er over det verste hva høydemetre angår. Etter hvert deler vegen seg i to, den ene fortsetter til Stryn, og den andre er en Nasjonal Turistveg som går til Geiranger. Denne er spektakulær, rett og slett.
Djupvasshytta, 1030 m.o.h, ligger vakkert til i enden av Djupvatnet, rett før alle hårnålssvingene begynner ned til Geiranger.Her var det snakk om mulig overnatting. For anledningen kunne de imidlertid verken skilte med internett-tilgang, mobildekning eller fungerende telefon, muligens i sammenheng med tåka som hadde begynt å tette seg. Fantastisk herlig! Men litt ukurant for min del. Bloggskriveren blir bare borte fra radaren, liksom. Og nås ikke på mobil heller. Hva ville min gamle mor tro, eller min kjære der hjemme?
Takk til Marcel og Tess på Djupvasshytta for trakteringen av en god kopp kaffe og en skikkelig matbit. Hvilke fantastisk blide, positive og hyggelige mennesker dere er.
Etter noen utrolige utforkjøringer er jeg veldig glad for å ha kommet til Dalen Gaard. Dette er rett og slett en fantastisk fin plass, og igjen er jeg blitt møtt med smil, interesse og imøtekommenhet. Det sies at Geiranger må besøkes av alle vi som bor her i landet. Det er jeg selvsagt enig i. Men skal man velge å bo et sted nede i det turistifiserte sentrum når man finner et sted som dette bare noen kilometer oppe i lia? Selvsagt ikke! Her, ved foten av de høye tinde, blant brusende småfosser ned fra fjellsidene, og med geiter på tunet, har de både fin campingplass, freshe nye hytter og storslagen utsikt.
Jeg registrerer at det på nytt varsles enorme nedbørmengder og oversvømmelser på Østlandet. Så godt da å være her. Ti-hi! I morgen blir det en klart kortere dag hva antall mil angår, selv om også den byr på noen virkelig heftige stigninger. Og så hadde jeg tenkt meg en tur på fjorden. Følg med!
PS: Nesten 6000 treff pr i dag!
 |
| Morgenstemning ved innsjøen Skim |
 |
| Gamle Skjåk kirke |
 |
| Kort vei til en dukkert |
 |
| Festlig skilt å møte på i kjøreretningen? Eh, NOT. |
 |
| Heftige naturscener ved Billingen |
 |
| Et betydelig bedre skilt å møte på! |
 |
| Her er det like før Diamanten fra Oslo kjører inn i Møre og Romsdal fylke, gitt.. |
 |
| Trolsk og vakkert i fjellet |
 |
| Djupvasshytta - for anledningen "in total isolation" |
 |
| Utsikt fra Dalen Gaard like før midnatt |
tirsdag 25. juni 2013
En tur i parken
Overnevnte er fritt oversatt fra engelsk og betyr vel noe sånt som at noe har vært..ikke så veldig vanskelig, kanskje.Dagen på sykkelsetet hit til Lom, der jeg befinner meg nå, har nemlig vært veldig fin, nærmere 8 mil med storslått natur, en mild vind og store blå flekker på himmelen.
Først takk til Marius & co på Gjendesheim for all gjestfrihet, det var egentlig tungt å forlate dere i dag. Gjendesheim er en plass som innbyr til sjelero, dere ruler fjellheimen :-) Fortsatt god sommer!
Dagen startet med litt frisk fjellvind av det kjølige slaget, som raskt ga seg ettersom vegen videre bortetter høyfjellet innbød til postkort-panorama med, etter hvert, blikkstille fjellvann.
Jeg gjorde en liten rast på Randsverk, som egentlig bare består av et veikryss og en campingplass. Der møttes vi, bobilturistene for å ta seg en iskrem, og syklisten for å ta seg en gel.
Deretter fortsatte det forbi den store Lemonsjøen før det virkelig stupte ned mot Vågåvatnet. I bakkene passerte jeg innkjøringen til det som er blitt benevnt som Brimiland, sjefskokkens eget paradis. Du er ganske stor i området når du har et eget land i landet, tenkte nå jeg.
Litt lenger ned i bakken tok jeg en sving innom plassen Skultbakken, der Knut Hamsun trådte sine første famlende skritt. (Han ble født i 1859). Plassen langt oppe i lia kunne skilte med en egen flott statue av Nobelprisvinneren.
Vel nede ved bredden av det irrgrønne Vågåvatnet bar det bortetter Ottadalen mot Lom, solen skinte og rasteplassene var mange, og det var dags for en liten lunsj og en god kopp kaffe på termos. Jeg passerte det lille tettstedet Garmo, der Hamsun også bodde et par år som guttunge etter at familien hadde forlatt boplassen høyt oppe i lia. (Føler liksom jeg har fulgt i Hamsuns fotspor littegrann nå, men i 1864 flytta familien til Hamarøy i Nordland, og akkurat den sykkelturen blir nok i lengste laget...)
Rett før ankomst i Lom, under den aller siste stoppen for å ta et bilde, merket jeg at cleatsen på den ene skoen var løs, og ikke ville klikke seg på.(en cleats er for uinnvidde den lille klossen under sykkelskoen som skal klikkes fast i pedalen under sykling) Et lykkens sammentreff selvsagt, at det skulle skje så nære sivilisasjonen. Generaltabbe selvsagt også, å glemme å ta med ekstra cleats før avreise. Men redningen ble Roffe på Sport 1 i Lom. Han kunne ikke hjelpe meg på stående fot, men med et servicenivå det står respekt av greide han likevel å skaffe til veie utstyret slik at jeg trygt kan sykle videre i morgen. Takk Roffe!
Ganske tidlig på ettermiddagen seilte jeg inn i Lom, og til ærverdige Fossheim Turisthotell. Vakre, gode Fossheim. Her har jeg vært før, og her vet jeg at man har det godt. Så ble jeg da også tatt varmt i mot, ikke bare med husrom, men også med et stort hjerterom. Og det finner man sannelig ikke over alt. Fossheim er et tradisjonsrikt overnattingssted som er medlem av den eksklusive kjeden De Historiske. Det betyr også servering at utsøkt kortreist mat. Det er mange som tilbyr overnatting her i fjellbygda, men stoltheten bør egentlig bare deles i tre: Stavkirka, Prestfossen - og Fossheim.
I morgen går turen på nytt opp på høyfjellet, og noe som jeg innbiller meg kan bli en ganske tøff affære.
Men veldig moro at bloggen nå har flere tusen sidevisninger :-)
Først takk til Marius & co på Gjendesheim for all gjestfrihet, det var egentlig tungt å forlate dere i dag. Gjendesheim er en plass som innbyr til sjelero, dere ruler fjellheimen :-) Fortsatt god sommer!
Dagen startet med litt frisk fjellvind av det kjølige slaget, som raskt ga seg ettersom vegen videre bortetter høyfjellet innbød til postkort-panorama med, etter hvert, blikkstille fjellvann.
Jeg gjorde en liten rast på Randsverk, som egentlig bare består av et veikryss og en campingplass. Der møttes vi, bobilturistene for å ta seg en iskrem, og syklisten for å ta seg en gel.
Deretter fortsatte det forbi den store Lemonsjøen før det virkelig stupte ned mot Vågåvatnet. I bakkene passerte jeg innkjøringen til det som er blitt benevnt som Brimiland, sjefskokkens eget paradis. Du er ganske stor i området når du har et eget land i landet, tenkte nå jeg.
Litt lenger ned i bakken tok jeg en sving innom plassen Skultbakken, der Knut Hamsun trådte sine første famlende skritt. (Han ble født i 1859). Plassen langt oppe i lia kunne skilte med en egen flott statue av Nobelprisvinneren.
Vel nede ved bredden av det irrgrønne Vågåvatnet bar det bortetter Ottadalen mot Lom, solen skinte og rasteplassene var mange, og det var dags for en liten lunsj og en god kopp kaffe på termos. Jeg passerte det lille tettstedet Garmo, der Hamsun også bodde et par år som guttunge etter at familien hadde forlatt boplassen høyt oppe i lia. (Føler liksom jeg har fulgt i Hamsuns fotspor littegrann nå, men i 1864 flytta familien til Hamarøy i Nordland, og akkurat den sykkelturen blir nok i lengste laget...)
Rett før ankomst i Lom, under den aller siste stoppen for å ta et bilde, merket jeg at cleatsen på den ene skoen var løs, og ikke ville klikke seg på.(en cleats er for uinnvidde den lille klossen under sykkelskoen som skal klikkes fast i pedalen under sykling) Et lykkens sammentreff selvsagt, at det skulle skje så nære sivilisasjonen. Generaltabbe selvsagt også, å glemme å ta med ekstra cleats før avreise. Men redningen ble Roffe på Sport 1 i Lom. Han kunne ikke hjelpe meg på stående fot, men med et servicenivå det står respekt av greide han likevel å skaffe til veie utstyret slik at jeg trygt kan sykle videre i morgen. Takk Roffe!
Ganske tidlig på ettermiddagen seilte jeg inn i Lom, og til ærverdige Fossheim Turisthotell. Vakre, gode Fossheim. Her har jeg vært før, og her vet jeg at man har det godt. Så ble jeg da også tatt varmt i mot, ikke bare med husrom, men også med et stort hjerterom. Og det finner man sannelig ikke over alt. Fossheim er et tradisjonsrikt overnattingssted som er medlem av den eksklusive kjeden De Historiske. Det betyr også servering at utsøkt kortreist mat. Det er mange som tilbyr overnatting her i fjellbygda, men stoltheten bør egentlig bare deles i tre: Stavkirka, Prestfossen - og Fossheim.
I morgen går turen på nytt opp på høyfjellet, og noe som jeg innbiller meg kan bli en ganske tøff affære.
Men veldig moro at bloggen nå har flere tusen sidevisninger :-)
 |
| Malerisk tirsdags morgen i høyfjellet |
 |
| Stølsliv |
 |
| Randsverk - bare et vegkryss egentlig |
 |
| Det er flere som har det godt |
 |
| Boplassen Skultbakken: Her vandret mannen på statue som smårolling |
 |
| Utsikt over Vågåvatnet |
 |
| Lunch-time! |
 |
| Ingen tvil om hva som står på programmet her... |
 |
| I denne lille "rønna" skal Hamsun ha blitt født.. |
 |
| "Hjemme" på herlige Fossheim i Lom |
Abonner på:
Innlegg (Atom)