Richie the Cat's sykkeltur 2013: Kosetur

Sen avreise, tidlig ankomst. Det kan summere opp dagen da det var kjekt med akkurat en pen liten mellomøkt. Etter regn kommer sol, heter det, og for en gang skyld hadde meterologene rett; det høljet ned i morges. Og mellom regn og sol kommer yr. Og litt vind som rusker. Og til slutt sol, i hvertfall nesten. Før vinden atter løyer.
Sitter nå i et skjærgårds-eldorado på flotte PlusCamp Bud i det gamle fiskeværet ytterst i Fræna kommune. Og har det helt fint.

Siden jeg hadde fått så fin forpleining på Kviltorp Camping, var det helt uproblematisk å avvente mitt farvel med Molde, og heller "stå han av". Været altså. I praksis betydde det å legge avreisen til kl. 11.15, da det så litt lettere ut på himmelen.
Når sant skal sies, var også det litt i tidligste laget. Jeg trodde jeg var ferdig med lange bakker på turen, men måtte nok gjennom et par ganger Sollihøgda, for de som er kjent på de trakter, opp Årølia og helt til Skarstua, der man finner turistsenteret Eventyrlige Skaret. Det regnet fortsatt friskt. Der oppe kunne de lokke med en kopp kaffe og en liten kakebit til kr 59, som jeg høflig takket nei til.

En stor takk til Inger Johanne og Terje på Kviltorp, forresten. En strålende, moderne plass med utmerket beliggehnhet; jeg vet i hvertfall hvor jeg skal husere neste gang jeg skal til Rosenes by.

Etter Elnesvågen, kommunesenteret i Fræna, hadde det dryppet fra seg, og vegen ble tørr. Det skal de ha her ute i Fræna; de er fantastisk flinke med sykkelvei. jeg tror nesten det var sykkelvei omtrent hele veien fra Elnesvågen og ut til Bud.

Så hva skal en si om Bud? I middelalderen var dette faktisk det største stedet i Norge mellom Bergen og Trondheim, så man kan trygt si at tiden har stått stille, og vel så det, med tanke på størrelsen i dag. Erkebiskop Olav Engelbrektsson holdt riksmøte her i år 1533, etter kong Fredrik I sin død.
Og du må nesten være oppvokst her for ikke å bli i det minste litt forelsket. "Kystens perle" er slagordet på suvenir t-skjortene, og "Med havet som nabo" er argumentet i brosjyren, Begge deler må sies å ha mer enn en viss berettigelse. Bud er et sted å bli glad i.

Det gamle fiskeværet er sikkert et værhardt sted. Men ikke i ettermiddag, selvsagt. For her på PlusCamp Bud er det vindstille og lettskyet, og de tilfeldige måkeskrikene bare understreker at dette er et godt sted for såkalt kontemplasjon. Her er uleie av lekre hytter, og muligheter for å leie båt. Fisket er som seg hør og bør tydeligvis helt upåklagelig. En tysker som kom innom resepsjonen kunne berette om hele 16 kg av sorten lange - en anseelig mengde etter mine begreper. Det rekker vel hele veien hjem til Tyskland skulle jeg tro..

Og kontemplasjon er det jammen tid for. For i morgen er dagen for mandelen i grøten, eller rosinen i pølsa kanskje passer bedre. Da skal jeg sykle selveste Atlanterhavsveien, kåret til Norges vakreste vegstrekning. Ikke bare skal jeg sykle de 8 kilometerne fra Vevang til Kårvåg i Averøy kommune, nei da. Jeg skal gjøre The Extended Version, selvsagt, HELE den nasjonale turistveien fra Bud til Kristiansund.
Jeg både gruer og gleder meg til å komme "hjem" til "Baillsund". Men alle eventyr slutter som kjent en gang, oftest med ordene snipp snapp snute. Dette er kanskje ikke en av dem.

Denne bloggen nærmer seg sin foreløpige ende. Det blir selvsagt en avskjedshilsen fra Kristiansund i morgen, før den store filosofiske oppsummereingen kommer i form av en epilog i overimorgen.

PS: Jeg har tidligere ønsket meg forslag på navn på min følgesvenn, Diamanten. Men navn som Trillesokka holder dessverre ikke, vi må holde veddeløpshester av type kaldblods, og utnavn på bygdejenter, utenfor. Jeg har dog kommet til at Diamanten, på grunn av sitt skjønne ytre og stødige støtte, må være en hun. Navn som Tracy, Sharon eller Vicky vurderes derfor fortsatt, høhø. Noen synspunkter?